vanntoner
tårene renner nedover
ned til øret, samler
seg i gropen
de lager små
plask, drypp, plask
- rytme
én dag skal hun
danse
en reise
la oss lage et lite
øyeblikk, du og jeg
la oss male en strek
i tiden
vil vi kanskje finne
noe, oss selv, kanskje
la oss være en dråpe
og treffe overflaten
med verdens minste
plask
lydene er bare Bølger
la oss bli med
Dem, som
sjøstjerner
jeg har alltid hatt lyst
til å dra ut i rommet
jeg kan være en
strek i tiden.
inni hodet mitt
jeg har en blomst inni hodet
mitt, det er en blåklokke den er ikke
trist
selv om den henger med hodet.
den er ikke
trist
selv om den er blå.
den bare lever.
the joy
hva betyr det, jeg vet ikke. svarer jeg.
du vet ikke?
jeg vet ikke.
hva betyr det for deg?
å kjenne solen varme, og gresset kile meg i ørene
å la dagen farge meg, å sitte helt stille. hysj
at han stryker meg på hodet, kjenne de grove hendene over nakken
å føle at jeg er effektiv en dag jeg ikke har gjort noe fornuftig?
og kanskje spise en hel sjokolade og skryte av det.. mhm.
å tenke på om barna våre blir som oss - eller kanskje ikke
blir de tonedøve? toppidrettsutøvere? livsnytere?
å tenke at alt alltid ordner seg. å smile. til jeg får vondt
å komme hjem igjen, å reise. skrive en bok
å se på klokkeviserne, tiden som beveger seg. å tenke-
jeg er en del av alt.
oss
det var den gangen
jeg hoppet på
månen med deg, pappa
og du viste meg bildet
ditt
blant alle kraterne
la oss plaske i dammene,
sa jeg
jeg skal vise at jeg ikke
drukner.
stengt
hun satt bak
rader av stål og mur
av tistler og torner
- med et hjerte
av ibenholt.
å persipere
det finnes en melodi
i sangen
nettopp fordi du
var unntaket og
ikke regelen
som når en sort
svale flyr
over den blå himmelen
og jeg ser deg og
bare deg.
sjøstjernen
det er noe med de gamle øynene hennes, det er et eller annet som stråler visdom. som om hun har sett alle verdens hjørner, selv de mørkeste stedene. hun bærer ikke frykten under armen, slik jeg gjør. slik du gjør. hun løper om kapp med den.
det var da jeg var på mitt svakeste, at jeg virkelig opplevde verden slik den er. jeg fylte den ikke med all slags antagelser og forventninger, fordommer (ikke engang håp). nei, jeg hadde ikke kreftene til det. i stedet for å dukke ned i opplevelsenes hav, lot jeg heller verden drukne meg. og det gjorde vondt i begynnelsen. men så ble jeg en sjøstjerne.
om fortapelse
det var dag tjueni i årets tredje måned. hun lot seg forføre av duften av en nærliggende vår. hun sa hun ikke trodde på mirakler. på skjebne, på "meant to be". men ethvert menneske med sinnet i behold forstod hvor stor plass løgnen tok i ordene hennes. hun uttalte ikke ordet skjebne med avsky eller kynisme. det lå en slags håpfullhet i tonefallet hennes, et tynt teppe av forventning som dekket ordene hun uttalte.
han lot seg fange av de store, nesten litt ventende, øynene hennes. han så ingenting annet. hvem er hun, spurte de, pek henne ut! nei, det gikk ikke, han klarte ikke kjenne henne igjen i mengden. men vissheten om at han med absolutt sikkerhet ville vite hvem hun var den dagen han igjen ville falle ned i dypet av hennes pupiller, var nok.
dette er evig kjærlighet. det er ikke av typen som fører to mennesker sammen, eller som lar sjelene forenes. evig kjærlighet handler ikke om utvikling, eller følelser eller lykke. evig kjærlighet er ren og skjær fortapelse. fortapelse i et øyeblikk, med vissheten om at det aldri vil komme igjen
-som et bakteppe.
evig kjærlighet er den kjærligheten som forankres i ett øyeblikk, selv når tiden forsvinner, står avtrykket igjen, erodert inn i minnet.
prokrastinering
tenker at de gule
bladene er uskrevne brev som faller
ned
og dråpene er blekket
som stod
urørt.
