preteritum

han er fra gamle dager, nå. han som var  før. han har blitt gammel i tankene mine, eldet med overbevisninger om alt som var galt. jeg gjorde ham syk for å overleve selv, må man ikke redde seg selv først? så mistet jeg likevel meg selv, hva nå enn det er. hvem nå enn det er. et eller annet sted mellom å være sunn og å glemme, og ønsket om å bevise at noen ting varer for evig, satt jeg alene. man må ikke være to for å kjenne varmen fra et bål. og hun som alltid sa at man klapper med to hender, stemmen hennes er laget av sukker. man sier ikke sannheten hvis den sårer folk man er glad i. ikke egentlig, da lager vi heller vår egen virkelighet, for å redde oss selv. fra oss selv.

jeg klarte aldri det.

hint

du bærer virkeligheten på
fingertuppene dine 
nå, mikroskopiske sirkler av
noe jeg ikke vil føle noe jeg ikke vil se

noe jeg ikke vil

og den ruglete, harde huden
din der ringefingeren starter

eller slutter

er et minne fra en annen tid.

gjemsel

ta tak i hånden min og vis meg
hvilke veier jeg følger
hva som venter meg
langt der fremme,

gi meg små glimt
av håp,
om at alt ordner seg

til slutt.

så skal jeg smile og puste
og le,

med lukkede øyne.

vi vokser

når du kaller meg baby(synger det nesten)
og smiler, tar meg på nesen
leker med ansiktet mitt
sier jeg er søt når jeg spiser,
bestiller sushi for å se meg spise
kjøper potetgull for å se meg spise
kjøper sjokolade for å se meg spise

og du blir sint når jeg blir sint,
og jeg blir lei meg når du er sint
og vi går hver vår vei når vi blir sinte.

og likevel leder stiene tilbake

til hverandre, og vi ser en ny
vei å gå, som ingen har gått før

ikke opptråkket, ikke rett, og likevel bred
nok til nesten hele deg og nesten hele meg

 

- så vet jeg.

 

en sommernatt

du skal ingen sted,
og jeg skal ingen sted. du kommer til å være min,

sier han fra et annet sted
i verden.

Og på et øyeblikk er vi nærmere enn noensinne.  

lørdagsmorgen

09:14
et sted mellom drøm og morgen ligger jeg tyllet inn i minnene av oss.

 

10:23
jeg husker hvordan du alltid syns jeg var aller vakrest på morgenen, og lurer på hva du så i et ansikt etter tre timer med søvn.

 

10:46
prøver å få hjertet til å forstå at du og jeg er fire personer nå, og at du og jeg aldri lenger vil være bare oss to.

 

11:01
kanskje det er på tide å glemme deg.

 

11:02
nei.

 

 

svake mennesker

hva er å være et svakt menneske, spurte hun meg. som om det ikke var et spørsmål, men heller en tanke. for å bygge perspektiv på perspektiv, og finne ut av hvem man er, da må man vite hva man ikke vil være først. eller noe sånt.

jeg ville gi henne svar. jeg ville gi svar, men jeg klarte ikke. for det var en felle i spørsmålet, å si det som alle vil si - alle mennesker har svakheter. men du spurte ikke om det. du spurte ikke om det finnes sterke og svake sider ved en person, du spurte hva som gjør en person svak. og gjennomgripende dårlig.

men svake mennesker er ikke dårlige, de er bare blinde på seg selv. svake mennesker tenker de må være sterke hele tiden. for det krever sitt å være sterk hele tiden, man blir svak av å være sterk.

så er det kanskje to sider av samme sak.

 

det spørs bare hvordan du snur og vender på det.

space to enter

 


Sorrow prepares you for joy. It violently sweeps everything out of your house, so that new joy can find space to enter. It shakes the yellow leaves from the bough of your heart, so that fresh, green leaves can grow in their place. It pulls up the rotten roots, so that new roots hidden beneath have room to grow. Whatever sorrow shakes from your heart, far better things will take their place.

-Rumi

 jeg vil ikke vente, på at hjertemuskelen

skal heles. jeg vil vokse ut

på nytt

 

tro på hvert ord han sier,
og lære

at kjærlighet og frykt ikke er det samme. 

Ingen avskjed ennå.

Det er på dager som denne tankene mine vandrer tilbake til deg. Du, et to meter langt menneske. Med grove hender og svart hår. Med jordbrune øyne, og store ører. Skjeler litt, som du alltid selv skulle bemerke. Det er ingen andre enn deg som ser det, du vet det? Måten du går på, sliten. Som om du bærer på noe du har båret for lenge, en usynlig sekk med ting du ikke vil se. Med ting du ikke vil huske. 

Strekkmerkene på skulderen din, rett over armhulen. De var vakre, de fascinerte meg. Vokste du for fort for deg selv? Hadde du noe valg? De forteller meg historier om en tid jeg aldri vil få oppleve, en tid der det ikke fantes deg og meg. 

Som nå, for eksempel. Det er visst ikke oss to lenger, det er meg, og det er deg og henne. Sånn har det blitt. Og veien hit har vært en reise. Vond, men lærerik. Så da vet vi det, kjære. Hvordan det er å bli revet i to, og likevel oppdage at man står igjen hel. Hel, men hul. Revet et eller annet sted langs hjertemuskelen. Du vet, den som skal holde oss i live.

Det var dramatisk skrevet. Men det var dramatisk det som skjedde, som om vi egentlig bare var skuespillere i et stykke som aldri skulle ta slutt. Selv da teppet falt, stod vi igjen, fastslåste i rollene våre, uten valg annet enn å late som ingenting. Late som ordene ikke traff så hardt, de skar ikke opp noe. Late som om det som skjedde, ikke skjedde. Finne nye måter å se det på.

Jeg fikk beskjed om å gå videre. Om å være fri. Det er noe som forundrer meg selv den dag i dag. Hvordan jeg først forstod hva smaken av frihet var da jeg møtte deg, og likevel, da det hele var over, fant jeg meg selv bundet til deg. Kan man være bundet til frihet? 

Aldri før har jeg opplevd en som deg, aldri før har jeg opplevd meg som jeg var med deg. Du var full av lovord, og jeg trodde på deg. Ikke til å begynne med, husker du det? Hvor redd jeg var. Ikke mist meg, hvisket jeg. Jeg skal aldri miste deg. Det var fallskjermen min, fem vakre ord. Som reddet meg på den eneste måten en som meg kan reddes, og som knuste meg på alle andre måter. Men veien dit var lang. Det er vel sant som de sier, noen ganger vet man ikke om man flyr eller stuper før man treffer bakken. Og det var et fulltreff.

Ofte lånte jeg deg vingene mine. Vingene mine, som så vidt holdt meg oppe. De fikk du, og ruset på kjærlighet ga de deg det du trengte. Men så ble de dine, og jeg hadde ingen. Og jeg kjente deg fly, og hjertet ble varmt. Endelig, endelig! Men du fløy lenger og lenger bort, og fra bakken var det vanskelig å følge. Vanskelig å forstå, hva så du som jeg ikke så? 

 

Jeg tror du fant deg selv. 

 

Nå prøver jeg å tilgi meg selv. Noen ganger tenker jeg at du stjal vingene mine, vinger jeg aldri får tilbake. Jeg er nødt til å vokse ut på nytt, og det gjør vondt, og du var en tyv. Men du var ikke det. Jeg gav de til deg, og det var kanskje derfor du møtte meg. Du trengte noe jeg hadde, og da føles det greit. Det var en mening bak det hele, eller hva?

Hva fikk jeg av deg. Kan ord beskrive? Jeg var en sommerfugl, og du fanget meg. På en vakker måte, du tok meg forsiktig i håndhulen din. Med kjærlighet. Jeg skulle ut og fly. Og kanskje flyr jeg saktere enn andre, og kanskje bruker jeg lengre tid. Men det var min plan. Den endret seg. Ordene dine var ikke her og nå, de var tiår frem i tid. Med deg og meg, og små utgaver av oss. Og da var det greit å bli i en hånd som var fylt med trygghet, fylt med deg og meg.

 

Hvorfor være to, når man kan være ett.

et omriss av noe som ennå ikke er

det var de tre ordene, han

en gang hadde hørt bli ropt ut i natten

som nå holdt han oppe. de stod i minnet som

lyder i et vakuum

komprimert, men ikke- eksisterende

 

på en måte.

 

blikket bevegde seg rundt i rommet

-febrilsk

letende? etter konturer, grenser,

noe som inngjerdet det han ikke visste

 

men det eneste han fant var kroppen

hennes. hendene hennes.

som forsiktig strøk han over leppene,

som hviskende ba han forsvinne som grå røyk opp i rommet.

 

hun lagde streker i sinnet hans. 

han følte de tynne, spisse

fingrene hennes som blyantstrøk oppover ryggraden.

røyken tok form.

 

likevel kunne de tunge skrittene høres 

blant husets fire vegger. en dyp, blå natt.

som nesten kunne forveksles

med noe uendelig svart. noe uendelig tomt.

 

og selv i dette vakumet av ingenting,

kunne han høre ekkoet fra

noen som ropte. 

 

langt der borte.

 

 

 

grå perler

sånne som deg og meg, vi har ikke hjem.
vi finner bare hverandre

og når vi tilfeldigvis møtes ved
enden av grusbakken, og bena våre står
plantet i søledammene, da føles det likevel ok.

som om vi er tilfredse med noe som
ligner på minner vi egentlig
burde hatt. da er det helt ok.

å vite at vi ikke er alene.
bare et lite øyeblikk

før alt blir som før igjen. 

feilen

 

jeg måler den;
i tårer, i arr, skuffelse
i meg og i deg, og alt mellom oss

i alt som var og som aldri vil bli
i det vi mistet og det vi tok


tyvegods

 

i det jeg lånte, det jeg lærte

men mest av alt i det du valgte å glemme.

 

 

oh chariot

ekko av sangen 
din

sitter igjen i veggene, frem
og tilbake
treffer meg

du synger nye
toner, nå.
og du tror du flyr
men du faller

 

remember to let her into your heart

det var måten du grep
armen min
den dagen i september
som et slags sukk
-slik er det nå bare

og jeg var lost
mens hey jude duret i bakgrunn
soundtrack

og det var uvirkelig
hvordan saltvannet lagde sporer i kinnene mine
veier inn i meg
du fulgte dem, forsiktig, men nådeløst

og vi lette sammen, etter noe
hva som helst, tenkte jeg
men føttene raslet bare i gammelt avispapir
og tankene lagde slør på netthinnen 

det var bare skumring, lærte jeg.
det er der man finner seg selv. 

 

 

strøk

jeg kjenner 

fortsatt strøkene etter

deg.

etter de dype, sjokoladebrune

øynene dine.

 

de lager spor på

kroppen, min

kunst

 

jeg husker

hvordan jeg alltid

forvekslet lukten av deg

med vaskemiddelet

på klærne dine.

 

nå er det bare

meg, her.

jeg står igjen, med kroppen 

full av minner.

 

kroppen full av sår.

 

 07.08.2013

head is all heart has.

Heart weeps.
Head tries to help heart.
Head tells heart how it is, again:
You will lose the ones you love. They will all go. But even the earth will go, someday.
Heart feels better, then.
But the words of head do not remain long in the ears of heart.
Heart is so new to this.
I want them back, says heart.
Head is all heart has.
Help, head. Help heart.


― Lydia DavisVarieties of Disturbance

grenseløs

når

speilbildet mitt er et speilbilde
av et speil,

og båten ikke har seil
og jeg bruker ordene for å
seile bort

anker valget jeg tok
da ankeret ble festet
til bygeskyene

og byger begynte,
skylte meg bort
fra de mørke konturene

og konturene lagde linjer
som danset, stupte

og alt som var igjen
var en navnløs svale.




m.
 

 

the joy

å kjenne solen varme, og gresset kile meg i ørene

å la dagen farge meg, å sitte helt stille. hysj

at han stryker meg på hodet, kjenne de grove hendene over nakken

å føle at jeg er effektiv en dag jeg ikke har gjort noe fornuftig?
og kanskje spise en hel sjokolade og skryte av det.. mhm.

 å tenke på om barna våre blir som oss - eller kanskje ikke
blir de tonedøve? toppidrettsutøvere? livsnytere? 

å tenke at alt alltid ordner seg. å smile. til jeg får vondt 
å komme hjem igjen, å reise. skrive en bok

å se på klokkeviserne, tiden som beveger seg. å tenke-

 




 

 

 

jeg er en del av alt.  

oss

det var den gangen
jeg hoppet på
månen med deg, pappa

og du viste meg bildet
ditt
blant alle kraterne

la oss plaske i dammene,
sa jeg
jeg skal vise at jeg ikke
drukner.

 




 

stengt

hun satt bak
rader av stål og mur
av tistler og torner

- med et hjerte
av ibenholt.

 



 

å persipere

det finnes en melodi
i sangen

nettopp fordi du
var unntaket og
ikke regelen

som når en sort
svale flyr
over den blå himmelen

og jeg ser deg og

 

bare deg.


 

prokrastinering

tenker at de gule 
bladene er uskrevne brev som faller

ned

 

og dråpene er blekket
som stod

urørt.

his art

legger et strøk langs
ryggraden

hennes, han
stryker



forsiktig over leppene
på et blunk

    -et lite øyeblikk 

baby love

"hey baby love, god morgen"

jeg tror han er en kunstner.

4527339005_8c628255d1_z_large

 hvordan kan han ellers farge dagen min med bare ord?

 


olje på lerret

du er malingen som drypper av penselen min,
sa tiden til

seg selv




lydbølgenes skvulp

ordenes søte rytme
er mitt flyvende teppe


-en gullbillett til drømmeland




mensa rotunda

det var første gang jeg stod der,
hånd i hånd med meg selv-
speidende utover ensomme klippper,
borte blant gribbenes sultne hyl.

i evig visshet

om perfeksjonismens skjøre vegger

Photography,:deviant,clouds,danger,nature,photo-46824072d9eed59244faef612910c0c4_h_large

nyttårsforsett

når jeg blir gammel
vil jeg tenke på hvordan
livet har vært

ikke hvordan det
ville vært

Dsc_0062_89545877_large

foreviget

mal meg
i samme farve som deg.

så kan vi være
ett

Tumblr_l7puxwew5q1qdtyjyo1_400_large

ambivalens

jeg tror på kjærligheten.

men hvorfor gjør det så vondt i hjertet?

Tumblr_l6va7re0d41qau6yto1_500_large

Les mer i arkivet » November 2015 » September 2015 » Februar 2015
hits